Tvang i Psykisk helsevern





7.Mai arrangerte ROM-Agder og RBS-ene, i samarbeid med UIA, RVTS, Napha og SSHF fagdag om tvang i Psykisk helsevern. Målet var å invitere brukere, fagfolk og forskere for å belyse hvordan vi bruker tvang i Norge i dag. Hva kan vi gjøre for å holde tvangsbruk på et minimum nivå? Deltakerne ble også invitert med i en paneldebatt, for å oppsummere, stille spørsmål, og dele egne erfaringer. Felles mål var å utforske mulighetene for å redusere unødvendig bruk av tvang. Dette er viktig for å styrke brukermedvirkningen i psykisk helsevern.

Bakgrunn og utfordringer
Norge har lenge hatt som mål å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. Til tross for politiske føringer og bekymringer fra brukerorganisasjoner, har tvangsinnleggelser økt med 12 % i perioden 2018–2022. Det er også store geografiske variasjoner i tvangsbruk, noe som delvis kan forklares med ulikt tilbud i de kommunale tjenester.
Samskapning med brukere og pårørende
Brukererfaringer på godt og vondt er avgjørende for å utvikle helhetlige og effektive tiltak. Selv om brukermedvirkning er lovpålagt i tjenestene, er det i praksis store variasjoner. Derfor er det viktig å belyse temaet slik at brukere og pårørende i større grad kan påvirke tjenester som omhandler dem.


Tvangsreduksjon i psykisk helsevern, endring av tenkemåter og praksis
Dagfinn Bjørgen bidro med et kunnskapsrikt og inspirerende innlegg. Med bakgrunn i egne erfaringer fra psykisk helsevern har han vært aktiv i utviklingen av metoder for erfaringsbasert kunnskap, særlig kompetanse innen samskaping, alternativer til tvang, demensomsorg og prosessveiledning.

ReCoN-prosjektet, et håp om endring
Trond Hatling fra NAPHA viste til forskningsprosjekter som kontinuerlig blir utført knyttet til bruk av tvang innenfor psykisk helsevern. Det ble pekt på elementer som for eksempel kommunens rolle i bruken av tvang.
Et sentralt tema var ReCoN-prosjektet – en nasjonal studie som testet 53 tiltak for å redusere tvangsbruk. Resultatene er lovende: 68 færre tvangsinnleggelser per 100 000 innbyggere årlig i intervensjonskommunene. Men effekten avtok etter prosjektperioden, noe som viser behovet for varig forankring og støtte.

Helhetlig tilnærming til livet, ikke bare krisehåndtering
Livet skjer i nærmiljøer og ikke på sykehus og DPS-er. Selv om det er fokus på spesialisthelsetjenesten for å redusere bruk av tvang, er det et felles samfunnsansvar. Det innebærer å styrke førstelinjetjenestene, tettere samarbeid mellom aktører som fastleger, DPS, NAV, psykisk helse- og rusteam, kommuner og frivillig sektor for å forebygge og å redusere unødvendig tvangsinnleggelser.
Tiltakene må favne bredt – fra bolig og økonomi til sosial støtte og meningsfull hverdag. Det handler ikke bare om bedre kriseplaner, men om å møte individuelle behov. Innlegget understreket at kommunene må ta større ansvar for forebygging. Det handler ikke bare om krisehåndtering, men om å møte hele mennesket – med bolig, økonomi, sosial støtte og meningsfull hverdag. Når 90 % av innsatsen legges i tvangsbehandlingen og bare 10 % i overgangen tilbake til kommunen, er det ikke rart at mange faller utenfor. For å redusere unødvendig bruk av tvang i psykisk helsevern må kommunene ta en mer aktiv rolle, særlig i overgangen fra institusjon til hverdagsliv. Brukermedvirkning må ikke bare være en formalitet, men en reell kraft i utformingen av tjenestene – spesielt i overgangsfasen, når pasienten skal tilbakeføres til kommunen og sitt eget liv.


Etiske dilemmaer og faglig press
Fagdagen belyste også de etiske og praktiske dilemmaene fagfolk står i. Behandlere presses til effektivitet og kortere behandlingstid, samtidig som de mangler ressurser til å følge opp pasientene etter utskrivelse. Dette skaper en uholdbar arbeidshverdag – og øker risikoen for ny tvang. Noe som fører til et system som bruker ressurser til brannslukning på bekostning av helhetlig behandling og forebygging.
Styrket brukermedvirkning og bedre overgang til kommunen – en nødvendighet i psykisk helsevern
For å sikre et mer helhetlig og menneskesentrert psykisk helsevern, er det avgjørende med styrket brukermedvirkning og bedre overgang til kommunale tjenester etter utskrivelse. Ressursene må fordeles mer balansert, slik at oppfølging og støtte i kommunen prioriteres på lik linje med behandling. Uten dette risikerer vi å svikte både pasienter og fagfolk, og å undergrave muligheten for varig bedring.
Veien videre
Fagdagen ble avsluttet med et dialogpanel som samlet trådene: Skal vi lykkes med å redusere tvang, må vi lytte mer til brukerne. Vi må styrke samhandlingen mellom kommune og spesialisthelsetjenesten, og sikre at tiltakene faktisk følges opp – også etter at pasienten er tilbake i hverdagen.
ReCoN-prosjektet viser at endring er mulig. Nå må vi sørge for at innsikten blir til handling – og at brukerstemmen ikke bare blir hørt, men tatt på alvor.
